Å skrive er å se
Det hender at jeg tenker at det er umoderne å skrive romaner. Romanene kommer ikke til å vare, folk vil ikke ha dem lenger, de tar for lang tid å lese, det er noe feil med formatet. Romanen er for lang, novellen også, for den saks skyld. Alt som skal sies kan sies på Twitter. Alt som er å si om folk som går omkring og tenker på sitt i Norge, er dessuten sagt, tenker jeg også. Alt som er verdt å si om nåtiden er sagt. Alt er sagt om det som har vært, og det er skrevet så mange dystopier at det meste er sagt om fremtiden også.
av Benedicte Meyer Kroneberg
Det er ensomt å skrive, hodet blir fullt tvil og motstand, kanskje særlig for en forfatter i etableringsfasen, som kom sent i gang, og som ikke akkurat selger i bøtter og spann heller. Og da hender det jeg tenker: jeg gir opp, det er bortkastet, jeg åpner heller en Twitter-konto.
Men så hender det også, kanskje særlig når jeg har skrevet noe jeg er fornøyd med, et avsnitt i nettopp den romanen jeg likevel holder på med å skrive, eller en setning, eller bare et ord, at det skjer noe.
Plutselig fikk jeg brukt det ordet, satt det inn i en sammenheng som fikk meg til å se noe på en annen måte, en jeg ikke hadde sett før.
Grensenytte, for eksempel. I forrige uke brukte jeg ordet grensenytte i det som forhåpentligvis skal bli den nye romanen min. Ordet er hentet fra økonomiens verden og betyr økning i nytte som følge av én enhets økning i forbruket av godet. I den sammenhengen jeg satte det, fikk det en annen betydning og det sa noe om situasjonen hovedpersonen befant seg i som jeg ikke hadde tenkt på før.
Når jeg skriver, tenker jeg på hva det vil si å være et menneske, men jeg gjør det på en annen måte enn det filosofien eller vitenskapen gjør. Litteraturen muliggjør en annen type tenkning, en som har med innlevelse å gjøre. Speilnevronene i hjernen vår er enkelt sagt det som får oss å føle det andre mennesker føler, i stedet for bevisst å tenke og resonnere oss frem til det. Det som skjer i den andres kropp, speiles i min egen. Jeg ser for meg at speilnevronene aktiveres når jeg skriver og når jeg leser litteratur. Jeg lever meg inn i det jeg skriver, ikke bare med tankene, men med kroppen også. Å lese og å skrive skjønnlitteratur er å tre inn i en annen kropp, et annet hode, en annen virkelighet. Ikke bare som i å leve seg inn i, men som å leve inne i.
Når jeg begynner å jobbe med en ny bok, famler jeg. Jeg vet ikke hva den skal handle om, eller hvem hun er som jeg skal skrive om. Kanskje har jeg sett henne for meg i en situasjon, sammen med noen andre karakterer, men jeg vet svært lite. I den fasen kjenner jeg henne ikke, jeg vet ikke hvordan hun vil reagere i møte med en annen karakter, for eksempel. Når jeg skriver må jeg hele tiden tenke: Er hun slik eller slik? Men etter en stund, begynner det å utpeke seg en retning. Jeg merker hvor jeg vil, og jeg kjenner plutselig hovedpersonen. Hvordan eller hvorfor kan jeg ikke forklare, men det jeg skriver om henne, oppleves med ett som sant: Sånn er hun. Dette gjør hun, dette sier hun.
Slik er det med den romanen jeg holder på å skrive nå. Jeg visste ikke så mye om hva jeg ville da jeg begynte, men nå vet hvordan det er å være henne. Hovedpersonen bor på en hybel i Bergen og jeg følger henne i noen uker om høsten. Jeg beveger meg med henne gjennom Bergen i regnet. Jeg er inne på hybelen hun bor på. Jeg kjenner hvordan det er å være i den situasjonen hun er i: Hvordan det er ikke å føle seg hjemme, ikke å høre til.
Jeg skriver her, nå, i denne konteksten. Jeg vet ikke nok. Det er mye jeg ikke vet om samtiden, om medmenneskene mine, om meg selv. Når jeg skriver, får jeg vite mer, jeg får se med et annet blikk, med den andres blikk. Jeg får se noe jeg ikke visste om fra før. Og når det skjer, glemmer jeg det jeg tenker de dagene jeg tviler på romanen og litteraturen.